Brystoperasjonen

Oppdatering: Seks uker etter operasjonen

Veldig rart å tenke på at det nå har gått 6 uker siden operasjonen! Det er to uker siden forrige oppdatering, og de ukene har vært skikkelig berg og dalbane! 

Det først nå den siste halvannen uken at jeg har begynt å sove mer og mer på siden igjen. Endelig! Jeg har måtte sove på ryggen i samme stilling hele natten, og det endte opp med at jeg ble stivere i kroppen. I tillegg ble det å komme tilbake til arbeidslivet et slag i trynet, som endte med muskelknuter, spenninger og sterk hodepine. Jeg stod opp med hodepine og la meg med hodepine På det verste kunne jeg ikke ha øynene åpne hvis jeg bøyde hodet fremover. Jeg følte til slutt at jeg ikke hadde noe annet valg enn å ta en tur til legen for en sjekk. Han behøvde ikke å trykke mye på meg for å skjønne at jeg var stiv og full av spenninger. Han var veldig opptatt av at dette ikke måtte bli verre for så å gå ut i leddene. Så legebesøket endte opp med beskjed om å hvile og en betennelsedempende kur. Nok et slag i trynet, men denne gangen psykisk! Jeg som endelig kunne trene igjen, klarte det ikke pga spenninger i nakken. Frustrasjonen vokste! Så den siste halvannen uken har for det meste gått til å sitte med varmepute, avspenningsøvelser, blitt massert med voltaren, betennelsedempende medisiner og rumpa på sofaen. Om jeg er bra? Nei.. Så det er godt det snart er påske, sånn at det blir noen ekstra feriedager å komme seg på :) Sta kjerring! 

Puppene derimot blir bare bedre og bedre! Hevelsen på det venstre brystet, som har minst innlegg, har vært mye mindre en god stund allerede, men nå merkes det godt på det høyre brystet også! :) Jeg kjenner også at de tåler mer "belastning". Jeg kan herje mer med Jonathan og å gjøre mer ting uten at jeg kjenner ubehag! I tillegg ser arrene kjempefine ut. Jeg blir ganske så fascinert av se på de når jeg bytter teip hver søndag. Det ser bare ut som om noen har tegnet med en kulepenn under brystet! Jeg skal fortsette å teipe så lenge de anbefaler, og være flink til å smøre med sunblock i det området til sommeren. Jeg skal ha denne kroppen i mange år, og vil at arrene skal få penest mulig utseende.

Nå som det har gått seks uker kan jeg endelig legge bort denne "sexy" sportsbhen jeg fikk etter operasjonen, og kan begynne med bh. Da uten spile. Har ikke fått kjøpt det enda, men skal få gjort det enten i morgen eller på lørdag :) Det skal bli godt! Ikke bare fordi jeg er ganske lei den jeg har nå, men til det å få noe som er vattert! Jeg har jo ikke kunnet gå med tett overdeler, for da følte jeg bare at jeg struttet med brystvortene mine oppi ansiktet til folk! Kommer nok til å gjøre det enkelt med å finne en modell som jeg kjøper i svart og hvit. Anbefalingene er jo å gå med bh uten spile i 6 måneder, og etter det regner jeg med at det blir hovedsaklig "vanlige" bher jeg kommer til å bruke. Så Kato, da vet du hva jeg ønsker meg i bursdagsgave i september..! ;)

Trening har jeg forsiktig begynt med de siste dagene! Og fremover skal det kjøres hardt! Skal jeg for først gang i mitt liv få en stram kropp? Jeg har trua, og blir så motivert av mange blogger jeg leser og andre rundt meg! Det skal være mulig å kombinere familielivet, jobb, trening og med et sunt og riktig kosthold. Det skal jeg bevise! :)

Oppdatering: Fire uker etter operasjon!

Oh yes da! Da er det utrolig nok fire uker siden operasjonen! Og her sitter jeg, nydusjet og føler meg lettere mørbanka visse steder.. Hvorfor? Jo, fordi jeg nå har hatt min første ordentlig treningsøkt etter operasjonen! Og da klinte jeg like gjerne til med å sitte for første gang på en spinningsykkel. AU! Jeg satt til og med på et par myke tøfler jeg fant i kjelleren i håp om at det skulle lindre ubehaget. Haha. Etter 30 minutter på tortursetet gikk jeg av, roet ned pulsen litt og så tok jeg like gjerne tre runder med knebøy og utfall før jeg tilslutt tøyet ut. Jeg måtte sitte rett i ryggen da jeg syklet, siden det blir feil belastning på brystene å lene seg på styret. Sånn må det være i to uker til, og etter det kan jeg begynne å jobbe med overkroppen igjen. Dette var godt både psykisk og fysisk ja! :)

Dette har vært litt berg og dalbane siden forrige ukes oppdatering. Jeg har jo nå vært tilbake på jobb, og det har virkelig merkes! På mandag kom jeg hjem helt utslitt og måtte felle noen tårer. Det har vært tungt, så det skal bli godt med helg! Det er ganske ubehagelig når hele brystområdet strammer seg og det småprikker i brystet, så jeg får bare være flink til å lytte til signalene kroppen gir. 

Jeg kjenner fortsatt at jeg har litt begrensninger til å strekke armene i opp og ut til siden, men ellers føles det mer naturlig. Jeg er virkelig storfornøyd med brystene mine, og angrer ikke ett sekund! Jeg er spent på hvordan det blir seende ut når jeg kan bytte til vanlig bh etterhvert! Da vil de jo få litt mer push! 

Jeg vil bare takke for tips ang BH uten spile i mitt forrige innlegg! Jeg fant mange fine alternativer på Lindex, og tror nok jeg tar turen dit om et par uker når jeg kan bytte ut sportsbhen!

Jeg har også fått kjøpt meg et par ordentlig sportsbher som, jeg har lest har kommet godt ut i tester. Det kommer et eget innlegg om disse.

Men jeg lurer allikevel på hvilken sportsbher dere bruker eller kan anbefale?

Oppdatering: Tre uker etter brystoperasjonen

Tre uker!? Herregud, så fort tida har gått!

Denne uken har formen vært litt varierende, men de siste dagene har jeg merket mye fremgang! Jeg har følt meg mer naturlig bevelige de siste dagene, uten å hele tiden merke noe i brystområdet. Å strekke armene for høyt over hodet er fortsatt ikke så behagelig, så det unngår jeg. I tillegg er jeg fortsatt veldig forsiktig med å løfte for tungt. Allikevel har jeg fungert mer og mer normalt denne uken. Endelig føler jeg mer som mamma igjen. Jeg har fått både stelt, lagt og levert i barnehagen! Det er godt for mammahjertet det. Og ikke minst for samboeren som ikke må være helt alene om alt også.

Å ligge på siden har jeg fortsatt ikke gjort, og gud som jeg savner det! Søvnkvaliteten er absolutt ikke den samme som før, og det merkes. Jeg blir fort sliten og trøtt. Da jeg byttet teipen på søndag så arrene enda bedre ut. Selve brystene føles også mye bedre ut denne uken! Det brystet med minst innlegg har vært mye mykere allerede en stund, men de siste dagene synes jeg hevelsen har gått en del ned på det andre også. Jeg merker at for mye anstrengelse eller aktivetet gjør at begge brystene blir hardere og området rundt arrene øme. Lytt til kroppen!

I morgen er det tilbake til hverdagen, og sykmeldingen er over. Det blir uvant, men jeg får jo en myk overgang med å gå rett inn i helga etterpå. Jeg vil bare legge til at sykmeldingen etter en slik operasjon ikke er noe man normalt får. På grunn av mine forskjeller på brystene gir dette et medisinsk grunnlag, og dermed fikk jeg sykemelding. Det vanlige er at man tar en uke ferie eller perimisjon fra jobb. Siden jeg jobber i barnehage med mye løft og belastning er jeg veldig glad for at jeg fikk muligheten til å styre hverdagen min disse ukene. Skal man gjennomføre en slik operasjon kan det være lurt å tenke litt på tidspunktet sånn at man kan få litt ekstra feriedager i forhold til helligdager.

I går var jeg innom to undertøysbutikker for å få meg målt. I den ene butikken fikk jeg grei hjelp, mens i den andre butikken ble jeg totalt avvist. Og utvalget av spileløse-bher er elendig! Jeg må fortsatt gå med den samme sportsbhen jeg fikk etter operasjonen i tre uker til, og etter det anbefaler de bh uten spile til det har gått ett halvt år etter operasjonen. Så jeg får bruke de neste ukene til å jakte på bher uten spile.

På denne tiden om en uke sitter jeg mest sannsynlig på spinningsykkelen nede i kjelleren! Da kan jeg endelig begynne å få opp pulsen litt! Det skal bli så godt for kropp og sjel det. Tror det også vil hjelpe på overskudd og energien. Jeg er så motivert som jeg aldri har vært før, og kommer til å fokusere på definisjon og riktig mat for muskler! Spennende og nytt!

 

Kom gjerne med tips om hvor de selger bh uten spile!

 

Oppdatering: To uker etter brystoperasjonen

Da har det jammen meg gått to uker siden operasjonen, som vil si to uker til jeg kan trene forsiktig og fire uker jeg kan begynne trene meg oppover mot normalt igjen! 

Denne uken har formen variert en del, men jeg ser heldigvis fremskritt. I dag prøvde jeg meg igjen bak rattet, og det var heldigvis ikke like ubehagelig som forrige gang. Merker det fortsatt, men klarte en litt lenger kjøretur i dag. Jeg ligger fortsatt på ryggen, og savner virkelig å ligge på siden å sove! Jeg prøvde meg litt i går kveld, men kjente det ble ubhagelig etterpå og gjorde det vondt da jeg skulle legge meg tilbake på rygg. Så jeg får nok bare sove en stund til på ryggen. Bevegeligheten er ihvertfall heldigvis blitt bedre, men jeg prøver fortsatt å være bevisst på å ikke strekke hendene for høyt over hodet og bære på ting.

På søndag byttet jeg teip for første gang, og da jeg skrev jeg et innlegg om at jeg synes det var noe rart med arret. Jeg sendte derfor like gjerne en mail til klinikken med to bilder og forklaring på hva som bekymret meg. Dagen etterpå mottok jeg en koselig mail med forklaringer på hvorfor det var sånn, og at dette var helt normalt! Så det var godt og høre :)

Junior har blitt skikkelig pappagutt, siden samboeren nå har vært "alenepappa" i to uker. Jeg gleder meg veldig til å kunne delta mer i det praktiske fremover, og ikke bare sitte på sidelinja og smile.

Utseendemessig er jeg fortsatt veldig fornøyd, og jeg tror resultatet blir veldig bra og naturlig :) Puppene, spesielt det med minst innlegg, føles helt normalt å ta på. Akkurat som jeg ønsket at det skulle være :) 

Neste uke tenkte jeg å ta turen innom en undertøysbutikk for å få meg ordentlig målt. Jeg får jo ikke lov å gå med noe annet enn den lekre sportsbhen jeg fikk med i fire uker til, og etter det skal man helst gå med bh uten spiler i 6 måneder! Men jeg vil vite det av nysgjerrighet, i tilfelle noen gode tilbud skulle dukke opp! :)

 

Den første oppdateringen: http://bakekona.blogg.no/1360704307_oppdatering_en_uke_et.htm

Flere tanker: http://bakekona.blogg.no/1360820936_tanker_og_reaksjoner_.html

Min første titt på arrene etter operasjonen

En kort oppdatering!

Nå er det 10 dager siden operasjonen, og i papirene jeg fikk stod det at teipen skulle byttes 10-12 dager etter operasjon. Og etter litt ubehag rundt arret, var jeg veldig klar for å se hvordan det egentlig så ut under der. Jeg vet ikke helt hva jeg forventet, men jeg håpet jeg ikke skulle bli bekymret. 

Vel.. Fikk ikke helt den beste følelsen. På det ene brystet ser det helt ok ut. Litt hevelser og hardt, men jeg tror det skal være ganske normalt. På det brystet med størst innlegg synes jeg ikke arret var like pent. Det så mer ujevnt ut og med mer hevelse. Altså at det kjentes ut som en liten kant, og man kan se det ganske tydelig på bildene som samboeren tok. Siden ingen av oss vet helt hva som er normalt har jeg bestemt meg for at jeg sender en mail til klinikken i morgen. Legger med bilder av brystene, så får de vurdere om dette er noe de burde se nærmere på. Jeg håper selvsagt at de sier at dette går seg til, og at det kan bli sånn når ting gror osv. Det har også vært litt mer vondt på den siden, i forhold til det andre. Jeg ringte til klinikken på fredag pga at dette brystet er mer hovent enn det andre, og mye hardere å ta på. Jeg fikk til svar da at det var helt normalt siden jeg har lagt inn større innlegg der, og at det kunne gå flere måneder før det ble mer likt. Derfor håper jeg at jeg får tilbakemelding fra de i morgen om at dette med arrene også er helt normalt. Jeg bekymrer meg selvfølgelig for kapseldannelse, men får høre hva de sier først. 

Et stort takk til dere!

Jeg er overveledet og rørt over hvor mange fine ord og tilbakemeldinger jeg har fått, fra både ukjente og kjente mennesker, på mitt forrige innlegg.  Tusen tusen  takk til dere som tok dere tid til å lese det :)

Jeg har en følelse av lettelse inni meg, og det føleles ikke like fult oppi topplokket! Jeg føler at dette er dagen jeg står opp og starter på nytt. Legger fortiden bak meg, og bare se frem mot alt jeg har i vente. Jeg har en fantastisk samboer, som har vært der for meg og støttet meg i alle valgene jeg har tatt. Og denne mannen skal jeg få gifte meg med om 140 dagerog 4  timer og 38 minutter !! :) (takk til iphoneappen min for detaljerte tidspunkter, hehe) Jeg har en mamma som har stått bak meg hele veien, og som alltid er der for meg, samboeren og sønnen vår. Hun går mer i kategorien en venninne enn mamma, og jeg er uendelig glad i henne. Det er godt at 50 år ikke er noen alder, for jeg trenger å ha henne her i mange mange år til!  

Dette smykket fikk jeg av samboeren da sønnen vår ble født. Vår lille familie <3

 

Så nå skal det bare fokuseres på alt det positive som skal skje fremover! Samboeren og jeg titter ivrig på finn.no etter drømmehuset, og håper veldig på at det dukker snart opp! Vi har verdens herligste sønn på halvannet år som gir oss så mye glede (og til tider frustrasjon) i hverdagen og som uttvikler seg så mye for hver dag som går! Jeg skal om 140 dager få gå ned kirkegulvet hvor samboeren står og venter på meg med sine åpne og trygge armer. Drømmekjolen henger allerede (nesten) klar på gjesterommet!.Jeg skal snart få trene igjen, og håper at jeg da kan inspirerer flere til en aktiv familiehverdag og en sunn livstil. Det ligger mange oppskrifter på lur som jeg ønsker å prøve fremover! Jeg håper også å gjenoppta kontakten med  flere tidligere nære venner som har sklidd bort siste årene,

Jeg sitter her, har vært lysvåken en god stund allerede. og hører fuglene som kviterer utenfor. Det er snart vår! Det blir både lysere og varmere ut for hver dag som går, og det gir ofte mennesker en ny gnist og energi! Ta vare på deg selv, og de rundt deg. Nyt livet og alle små gleder i hverdagen som dukker opp :)

Nå skal jeg snart spise en god frokost med de to bestene guttene jeg vet om! 

 

En riktig god helg til kjente og ukjente! :)

Tanker og reaksjoner om brystoperasjonen

Hell noe godt i glasset og sett deg godt tilrette! :)

 

Nå er det åtte dager siden operasjonen, og det er utrolig hvor mange tanker som har vært oppi hodet mitt i løpet av de siste ukene. Fra jeg tok avgjørelsen om å ringe til en klinikk har det på en måte bare gått slag i slag! Jeg ringte til dem i midten av januar og fikk konstultasjonstime 31. januar. 7 februar, bare en uke etterpå, lå jeg på operasjonsbordet! Da jeg ringte de første gang fikk jeg beskjed om at det kunne ta noen uker, maks et par måneder, å få gjort inngrepet. Derfor ble jeg ble veldig overrasket, og litt tatt på senga, da hun spurte om jeg var klar for opersasjon om 7 dager. Jeg ble lettere satt ut, men selvfølgelig var jeg klar! Jeg var så klar og ble overlykkelig over at jeg skulle få det gjort så fort! Noen tenker kanskje: "Dette gikk ikke litt vel fort? Burde du ikke tatt litt betenkningstid? En forhastet beslutning." Og til det kan jeg klart og tydelig svare: NEI! Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg var 100 % klar, nølte ikke et sekund og har aldri angret eller tvilt en eneste gang siden operajsonen. Jeg sa til kirurgen at jeg hadde lest at det var mulig å få en slik operasjon dekket. Dette var visst lettere før, og er en lang prosess for å få godkjent + lang ventetid. I tillegg mente han at jeg måtte ha tatt kontakt med en lege om dette tidligere for å få det dekket, og at det ville vært veldig vanskelig siden jeg jeg har klart å leve med det i så mange år. Men siden jeg hadde et medisinisk grunnlag for operasjon fikk jeg ihvertfall tre uker sykemelding.

Så..

Derfor tenkte jeg å fortelle litt om grunnen til at jeg har valgt å forstørre brystene mine. Vi må skru tiden flere år tilbake i tid, og det jeg kommer til å skrive nå vil nok overraske mange av mine nærmeste. Dette er minner, tanker og opplevelser jeg ikke har delt med noen. Mye fordi jeg aldri har vært trygg nok på meg selv til å tørre det. Men først burde jeg nok fortelle hva det er med puppene mine som har føltes vanskelig. Og jeg kan tenke meg at det er det noen som ikke vil forstå valget mitt, selv etter å ha lest dette innlegget. Det får være deres sak, men man skal uansett respektere andre sine valg! Det er nemlig sånn at jeg har hatt tydelige forskjeller på brystene mine. "Det er jo helt normal" tenker nok flere, og ja selvfølgelig vet jeg da det! Men jeg hadde veldig tydelige forskjeller, altså at det ene brystet var mye mer underutviklet enn det andre. Jeg husker tilbake på hvor mye energi jeg brukte på å forberede meg til gymtimene på ungdomsskolen. Det var viktig å komme først til garderoben hvor vi ventet på at læreren skulle komme. Da kom jeg først inn i garderoben, og fikk valgt meg den plassen som gjorde at jeg kunne skjule meg mest. Jeg har helt detaljerte minner av meg selv i hodet hvor jeg står og prøver å skjule meg inne i et hjørne. Jeg unngikk som oftest å dusje, og låste meg heller inn på do og tok en hurtigløsning der. Alltid med en unnskyldning på lur! I tillegg har jeg alltid følt meg som "den lubne venninnen", og ja jeg var jo blant de rundeste, så jeg følte meg alltid ekstra annerledes enn de andre. Jeg tittet aldri inn i buttiker som Bik Bok, Carlings osv, fordi jeg tenkte at jeg uansett ikke ville passe inn i noen av klærne der. Shopping ville jeg helst gjøre alene, fordi jeg bekymret meg for mye om prøveromsituasjoner som kunne oppstå + at jeg innbilte meg at jeg uansett ikke kunne titte på de samme klærne som venninnene mine. Jeg gjorde meg nok litt større psykisk enn hva jeg var, men jeg har aldri vært slank. Puppene håpet jeg jo at skulle jevne seg ut etterhvert som jeg ble eldre, men det skjedde jo aldri. Hvis jeg skulle se på bh'er var det viktig at man kunne ta ut innleggene, sånn at jeg kunne ta ut innlegget på den siden med den største puppen. Alt for at jeg skulle føle at jeg klarte å skjule det. Da vi var på fester, tur eller i situasjoner hvor det ble tatt bilder føltes det ofte vanskelig og jeg prøvde å tenke på hvordan jeg satt i forhold til utrigningen. Og når bilder ble fremkalt eller vist har det alltid vært noe av det første jeg har sett etter, i frykt for at det skulle vies tydelig på bilder. 

Jeg husker tilbake til da jeg og samboeren bestemte oss for å få barn.. Endelig! Endelig skulle jeg få store og fyldige pupper. Jeg tenkte også at etter amming ville kanskje puppene jevne seg mer ut. Jeg drømte ihvertfall om det.. Jeg husker jeg leste på nettet at et av symptomene på graviditet i begynnelsen var at puppene forandret seg. Med mine skjedde det ingenting. Men jeg tenkte at det ville komme på slutten når melkeproduksjonen ble større. Jeg tenkte mye på brystene mine og amming, og jeg hadde vel en frykt hele tiden at jeg ikke kom til å få det til. Men jeg passet på å si til meg selv at det ikke var verdens undergang om babyen måtte få erstatning! Likevel var jeg veldig spent i forhold til amming. Amming = fokus på brystene, og det var jo akkurat det jeg ikke ønsket! Sønnen min ble født, og jeg ventet fortsatt på disse melonbrystene. Jeg husker vi satt på hotellrommet på Ullevål. Sønnen vår var halvannet døgn gammel. Han gråt, var sulten og klar for melk. Flere jordmødre hadde vist meg teknikker og tatt meg på brystene (for når man er gravid/ammer mister man plutselig eierskapet over sin egen kropp....). Jeg satte meg ned i stolen, prøvde å legge han til, men han bare gråt og gråt. Prøvde å bytte til andre siden, men det var ikke bare bare. Jeg hadde jo to forskjellige fasonger og størrelser på brystene, og da var det ikke lett å finne riktig stilling for en stresset mamma som bare ville at sønnen hennes skulle være mett og fornøyd. Han stoppet ikke å gråte, så til slutt satt vi der og gråt begge to. Jeg klarte aldri å få til å amme sittende. Og jeg fikk fort åpne sår pga feil teknikk, i tillegg til en heftig runde med brystbetennelse. Og siden man leser overalt at amming er det beste for barnet og det er derfor vi har fått bryster, var mange opptatt av at dette måtte jeg få til å fungere. Vi investerte i en pumpe til over 1000 kr, og jeg jobbet i evigheter for å få ut noen få ml melk. Jeg satt de to første ukene i sofaen for det meste toppløs. Enten måtte jeg pumpe for å prøve og få i gang melkeproduksjon eller så måtte jeg sitte der så de åpne sårene mine fikk lufttørke, og innimellom der måtte jeg jo prøve å ha sønnen min til brystet også. Til slutt fikk jeg nok! Jeg var farlig nærme depresjon, og denne tiden ville jeg aldri få tilbake. Så jeg stoppet helt. Jeg måtte håndmelke et par ganger i ett døgn, og så merket jeg ikke noe særlig mer til det. Drømmen om større pupper pga graviditet var borte. 

Så begynte vi på babysvømming. Noe som for mange er bare kos og lek! Og det var det så absolutt, etter at vi hadde kommet ned i vannet.. Jeg måtte gå noen runder med meg selv hver gang. Jeg beregnet alltid god tid, for jeg hadde jo selvfølgelig en plass i garderoben som jeg foretrakk. Jeg skiftet raskt, sånn at jeg kunne være ferdig i dusjen før de fleste andre kom. Tok meg ikke av på overkroppen, selv om det hang en stor lapp foran meg om at man skulle dusje uten badetøy. Og jeg var alltid rask opp av vannet etterpå, dusjet fort og slapp aldri håndkleet fra meg uten at jeg enten hadde på meg bikinioverdelen eller bhen. Det klarte jeg ikke.. Garderoben og dusjen var jo, i mine øyne, full av andre mødre med struttende flotte pupper! 

13 desember 2011 gikk min fantastiske samboer ned på kne og fridde til meg. Så da 2012 begynte hadde jeg bestemt meg for at dette året skulle jeg klare å gå ned i vekt! Jeg ville velge og vrake i brudekjoler og føle meg som verdens vakreste kvinne! Og jeg ville få en sunn livsstil, slik at jeg kunne være et godt forbilde for sønnen vår. I april meldte samboeren oss inn i vektklubb.no, men det tok en god stund før vi fortalte det til noen. Etterhvert forsvant kiloene av oss begge to, og garderoben måtte stadig fornyes. For en fantastisk mestringsfølelse! Endelig, JEG hadde klart å gå ned i vekt. Jeg som nesten hadde innbilt meg at kroppen min ikke kunne klare det, etter så mange forsøk, som jeg i dag skjønner veldig godt hvorfor jeg ikke fikk resultater av. Men selve vektnedgangen får være et annet innlegg :) Uansett.. Kiloene forsvant, og tryggheten på meg selv ble sterkere. Men når man går ned i vekt.. Hvor er det ofte kvinner miste fylde da? Jo, brystene.. Så kroppen ble slankere, og brystene enda mindre. Jeg, som mange andre kvinner, studerer meg selv opp og ned i speilet daglig. Og der stod jeg.. Og brystene var borte. Vel. For å si det sånn. Det ene brystet var så og si flatt. Det var ikke noe behov for å støtte opp noe der.. Mens det andre var en liten A-cup kanskje. Og for å si det sånn.. Det er mye man kan kamuflere med bher! De som kjenner meg fra partytiden husker hvordan jeg elsket utrigninger, men de siste månedene tror jeg ikke jeg har hatt på meg det en eneste gang. Hvorfor skulle jeg ønske det? Alt det kvinnelige med meg var jo borte? I treningsstøy var jeg jo like flat som en mann. En bodybuilder hadde jo mye mer fremhevede bryster enn meg. Og da jeg prøvde brudekjolen min med mamma i oktober begynte jeg å planlegge hvor mye jeg måtte prøve å få fylt opp kjolen, slik at det i det hele tatt skulle stikke ut litt. Jeg begynte så smått å åpne meg mer for samboeren om alle mine tanker, og alt kan ikke skrives her, både fordi det blir et himla langt innlegg og noe vil jeg ha privat. Så det er først det siste året at jeg har sluppet noen inn i denne lille tankeverdenen min. Det har vært skremmende og krevende, men  det var nødvendig. Det har påvirket meg så mye. Så da ble det sånn en kveld i midten av januar at avgjørelsen ble tatt, og morgen etterpå ringte jeg til klinikken.

Jeg husker jeg var så spent da jeg skulle begynne å si det til de rundt meg. Det var kun samboeren, enkelte av de nærmeste, og mine to nærmeste ledere på jobb som visste at jeg skulle på konsultasjonstime. Jeg ville ikke si det til noe andre før jeg visste om operasjon i det hele tatt var mulig. Følelsen den torsdagen etter konsultasjonstimen var helt fantiastisk! Jeg smilte hele veien hjem, og var helt skjelven. I tiden før operasjonen spurte folk meg om jeg gruet meg, og det gjorde jeg faktisk aldri. Jeg følte meg så trygg på valget og på klinikken hvor jeg skulle utføre operasjonen. Det jeg var mest spent på var å fortelle det til de nærmeste. Jeg husker telefonsamtalen til mormoren min. Jeg var veldig usikker på hvor mye jeg ønsket å fortelle henne om hvorfor jeg ville gjennomgå en sånn operasjon, men da jeg hørte hun var litt skeptisk bestemte jeg meg for å være ærlig. Og da jeg snakket med mamma dagen etterpå hadde hun snakket med mormor, hvor mormor hadde fortalt at hun var så stolt av meg og at siden jeg valgte å gjennomgå noe sånt måtte det virkelig være noe som var godt gjennomtenkt. Det var så godt å høre. Jeg har for det meste bare mottatt positive reaksjoner på valget, og det selv om de fleste ikke har fått så veldig mye innblikk i hvorfor. Jeg har en samboer som har vært helt utrolig støttende, og en mamma som sa "kjør på". Men jeg har også opplevd noen skuffende reaksjoner, selv om jeg følte jeg var ganske åpen om valget. Det overrasker meg og jeg tenker stadig over det, men som jeg sa regnet jeg med at noen ikke ville forstå det og da må jeg bare godta det.

Da jeg vurderte hvor mye jeg skulle dele i dette innlegget så tenkte jeg: hvorfor skal jeg være "flau" over det, eller ikke kunne snakke ordentlig om det? Fortid er fortid. Jeg er så vanvittig stolt av meg selv som faktisk etter så mange år velger å gjøre noe med det. Hvorfor skal dette være så tabu å snakke om? Ja, det er normalt at man har forskjellig bryster, og kanskje er min situasonen mer vanlig enn jeg tror. Men det vet jeg ikke noe om fordi jeg hører ikke mange som snakker åpent om det. Jeg fikk en melding av mamma i går kveld, og på slutten stod det: "Jeg setter så utrolig stor pris på deg jenta mi :) Du er jo nesten mitt forbilde du". 

Noen ganger burde man tenke seg om to ganger om før man kommer med en dømmende holdning. Folk har en grunn til de valgene de tar, og noen valg er selvfølgelig dypere enn andre. Og i mange situasjoner får mange kanskje ikke vite hele begrunnelsen til valget som er tatt. Likevel handler det om å vise hverandre respekt, forståelse og omtanke. Ikke bare forbind plastisk kirurigi med en kroppsfiksert holdning og at det er samfunnet sin skyld. Det kan brukes til så mye positivt, det kan forandre et persons liv, og gjøre en hverdag mye bedre. Da jeg leste om brystforstørring på forhånd bestemte jeg meg fort for å få anatomiske implantater. De koster mer, men skal også gi et mer naturlig utseende. I tillegg var noe av det første jeg sa til kirurgen: "Jeg vil bare føle meg som en kvinne igjen, rette opp litt feil, og det skal være naturlig til min kropp!" Det vil være uvant for folk som kjenner meg når de ser meg første gangen, men det er jo helt naturlig. Det har helt klart skjedd forandringer, både psykisk og fysisk....

...Og nå kan jeg endelig stå naken foran speilet, se på brystene mine og smile fra øre til øre av lykke :)

Oppdatering: En uke etter brystoperasjonen

Tenk at det allerede har gått en uke siden jeg lå på operasjonsbordet! Og i dag er vi faktisk halvveis i februar!

Det har vært en merkelig uke både psykisk og fysisk, men jeg føler det har gått bedre enn forventet! Jeg var forberedt på mer smerter og en enda mer "handikappet" hverdag. Jeg har bare positive ting å si om klinikken jeg var hos, og de har tatt godt vare på meg både før og etter operasjonen. De ringte før operasjonsdagen for å høre om jeg hadde noen siste spørsmål. De ringte også dagen etterpå for å høre hvordan det første døgnet hadde gått, og om jeg hadde noen ting jeg lurte på. I tillegg har jeg fått privatnumrene til kirurgene der som jeg kan ringe når som helst på døgnet hvis jeg har noe jeg lurer på eller opplever en akutt forandring.

Jeg merket ikke så mye til smertene siden jeg tok jevnlig smertestillende, og har heller ikke følt noe behov for å ty til de sterkeste pillene jeg fikk.. Men jeg var stiv som en pinne og veldig øm, så det var selvfølgelig ikke helt smertefritt! I tillegg måtte jeg fokusere på at de eneste bevegelsene jeg kunne gjøre måtte gjøres med armene inntill kroppen. Man kan ikke strekke seg langt da skal jeg si deg! Jeg var nok ikke helt flink til å følge dette, men prøvde å være forsiktig. Den første natta sov jeg hos  moren min, da jeg ikke ønsket at sønnen min på halvannet skulle se meg rett etter operasjonen. Jeg visste jo ikke hvordan jeg ville reagere på narkosen, operasjonen og hvor mye smerter jeg kom til å ha. Etter tre dager sluttet jeg å ta smertestillende.

Det jeg har slitt mest med den første uken er nattesøvnen. Den første natta var jeg våken hver time. Følte meg urolig og rastløs i hele kroppen, noe som er helt normalt å oppleve.  Mange tanker og inntrykk + at jeg ikke sov i min egen seng gjorde det vanskelig å finne roen.I tillegg har jeg de fem første dagen sovet halvveis sittende i senga, og det er jo ikke akkurat en normal sovestilling. De to siste nettene har jeg sovet i normal høyde, men fortsatt i samme stilling på ryggen hele natta. Jeg prøvde meg litt å ligge på sida i går, men jeg syntes det var litt ubehagelig. Brystene er  jo fortsatt hovne og ømme. Jeg gleder meg til å kunne ligge på siden igjen, da det er i den stillingen jeg slapper mest av.

En annen ting som har vært veldig vanskelig er å ikke kunne være den mammaen jeg ønsker å være for øyeblikket. Jeg får jo ikke lov til å bære de første to ukene. Helts ikke på en halvannen liter brus en gang! I tillegg har jeg jo visse begrensninger i forhold til bevegelser jeg kan gjøre og hvor mye jeg klarer før jeg får vondt. En unge på halvannet sitter ikke i ro, og er heller ikke en det er lett å forklare at akkurat nå må han være ekstra forsiktig med mammaen sin. Han er vant til at mammaen sin er et levende klatrestativ, og som krabber bortover gulvet mens de leker alle mulig slags dyr. Den siste uken har jo ikke dette vært mulig, men jeg har prøvd å passe på at behovet for nærheten og oppmerksomheten fra mammaen sin blir dekket. Pga dette med løfting har det naturlig blitt mye mer på samboeren min. Vi var jo klar over at det ville bli sånn, men  det er nok lurt å planlegge og snakke litt om det på forhånd. Jeg brukte helga før operasjonen til å stå på kjøkkenet i mange timer for å få fylt opp fryseren med forskjellig middager og mellommåltider. Mye pga min egen samvittighet for at jeg ikke kan bidra på samme måte til de daglig rutinene, men også for å lette hverdagen for samboeren :)

Etter fire dager kunne jeg endelig dusje! Det hjelper litt på formen når man få stelt seg ordentlig :) Og i dag tok jeg meg en liten tur i nabolaget! Dagens "trening" - 15 rolig gange. Det var ihvertfall godt med frisk luft. Teipen over arrene skal ikke byttes før etter 10-12 dager, så det prøver jeg meg ikke på før til helga eller begynnelsen av neste uke. 

Det blir ingen personlige bilder til dette innlegget, da jeg føler at det blir for privat.

Jeg har planlagt et innlegg hvor jeg har lyst til å skrive litt om min tanker om hvorfor jeg valgte å gjennomgå en sånn operasjon, og hvilke reaksjoner jeg har blitt møtt med fra de rundt meg. Før jeg begynner på det innlegget må jeg bare tenke litt mer på hvor åpen jeg skal være. Jeg tror nok et veldig åpent innlegg vil overraske mange av mine nærmeste, da dette er noe som har preget meg mye i mange år. Helt tilbake til ungdomsskolen. Jeg føler at plastisk kirurgi ofte blir satt i et dårlig lys, men at det er viktig å også se på det positive man kan bruke det til. Jeg føler at det er feil at et sånt tema skal være så tabubelagt, og at det har tatt meg så mange år før jeg ble trygg på å snakke om det. Tankene mine har jeg aldri delt med noen. Og det er vel egentlig ikke før det siste året at jeg har delt litt og litt med samboeren min

Et litt mer personlig innlegg kommer ihvertfall enten i kveld eller i morgen :)

 

 

 

 

En ny hverdag

For fire dager siden fikk jeg brystene mine forstørret. Det var ikke en forhastet beslutning, men en avgjørelse tatt etter mange år med mange tanker. Jeg vet at ikke alle ser behovet og forstår avgjørelsen, og det skal jeg respektere. Men jeg håper samtidig at folk respekterer meg når jeg forteller dem at dette er noe som har plaget meg i mange år, helt tilbake til ungdomsskolen. Og at jeg har brukt vanvittig mye energi oppgjennom åra til å tenke på situasjoner som involverer puppene mine, som f.eks å dra på badeland med sønnen min. 

Jeg har verdens beste støtte fra de nærmeste, og det gjør situasjonen mye lettere. Forrige helg stod jeg hele helga på kjøkkenet og kokkelerte sammen forskjellige middager og bakst til å fylle fryseren med. Dette for å lette hverdagen for både meg og spesielt samboeren min nå som jeg har blitt «handikappet» i noen uker :)

 

I dag står lapskaus med svinefileet og pølsebiter på menyen. Veldig populært i dette huset hos både liten og stor, og ikke minst er det magert ;) 

 


 

Ellers har selve operasjonen gått mye bedre enn forventet! Jeg var forberedt på mer smerter og enda større vanskeligheter med å ordne med meg selv. En av de vanskeligste tingene etter operasjonen er faktisk det  å takle at sønnen min på halvannet år ikke skjønner hvorfor mammaen hans ikke kan løfte  på han eller herje sånn som normalt. Den andre ting er at jeg ikke får trene ordentlig på ihvertfall seks uker. Det kribler allerede sterkt i kroppen. Ihvertfall nå.. Nå som jeg var så nærme kroppsmålet mitt. Jeg har det siste året hatt veldig mye fokus på kosthold og trening, og godt ned mange kilo. Og nå får jeg ikke lov å trene..  Jeg skal klare å holde meg i ro disse ukene,  for at kroppen skal få komme seg ordentlig etter operasjonen og alt skal få gro, men SÅ skal det fokuseres for fult på trening og oppstramming mot bryllupet vårt i sommer! Brudekjolen henger på gjesterommet, og skal heldigvis ikke tilpasses før om ca 4 måneder! Så frem til treningstightsen skal på igjen  får det være fokus på sunt og riktig kosthold :)

hits